Jeg er på jobb og det er ganske mye som må gjøres denne dagen. Vi skal nemlig arrangere konferanse og drar i morgen. Rønnaug må ut en tur i løpet av dagen sier hun. Hun skal treffe noen. Jeg blir nysgjerrig og stusser litt, men har egentlig ikke tid til å lure på det nå.

Utover dagen virker Rønnaug litt uvanlig, litt hemmelighetsfull liksom. De andre kollegaene våre, Pernille og Espen er veldig opptatte og er nesten ikke inne på kontoret vårt. Til slutt må jeg bare spørre Rønnaug; "Du..? Er det noen jeg kjenner, de du skal møte?" "Nei det er det ikke" sier hun. Da prøver jeg litt mer rett på; "Har du hørt noe fra KOLON?" Rønnaug rister på hodet mens hun nesten sklir ut av stolen. "Det er ikke noen som du vet noe om, det er bare noe rart, og det er hemmelig. Jeg kan ikke si noe." Rønnaug er rar, men allikevel troverdig på sitt uskyldige vis, så jeg tror henne. Jeg har jo uansett egentlig ikke tid til å lure mer på dette. Rønnaug går ut og jeg jobber videre.

Utpå ettermiddagen begynner jeg å bli litt sliten og en smule stressa. Rønnaug her være borte en stund, og vi har fortsatt mye som skal gjøres. Plutselig ringer mobilen min. "Kan du komme ned å møte meg? Jeg er på Peppes nederst i Karl Johan." Rønnaug høres alvorlig ut. Mens jeg slenger på meg jakka og løper ut, flyr det mange tanker gjennom hodet mitt. Har det skjedd noe? Er hun lei seg? Men vent! Peppes i Karl Johan, det er jo veldig typisk Rolf da...?! Er det..? Skal de..? Skal jeg..? Nei, men jeg kommer jo aldri med, det er jeg sikker på, det kan ikke være det! Men hva er det da Rønnaug vil ha meg ned dit for?

Da jeg kommer inn ser jeg Rønnaug nesten med en gang. Hun sitter alene ved et bord og har det lure uttrykket hun har hatt hele dagen. "Er alt bra?" spør jeg når vi har sagt hei. Hun sier alt er fint og ler litt. Jeg skjønner ingenting. "Hva skjer da? Hvorfor er vi her?" spør jeg, igjen med alt som fortsatt må gjøres på jobb i tankene.
Rønnaug forteller at det er en som så gjerne vil møte meg. Han er i byen bare for idag, men vil så gjerne treffe meg. "Hvorfor det?" spør jeg og spørsmålstegnet må ha lyst over hodet mitt. "Hvem er han? Har jeg møtt han før?" Jeg er totalt forvirret. Og passe stressa. Men jeg bestemmer meg for å ta dette sporty. Jeg trenger en pause og litt mat uansett.
"Jo du har jo snakket om at du ville treffe en som du kunne date litt. Jeg fortalte en om deg fordi jeg synes dere passer fint sammen, og han vil gjerne treffe deg.
Rønnaug snakker mens hendene går fra ansiktet via skuldrene til låra, en fakte hun gjør når hun er engasjert. Hun ler mer. Jeg stusser fortsatt over valg av tidspunkt, men om denne fyren bare er her i dag så måtte det vel bli nå da.

En blind-date altså. Med ett blir jeg veldig nervøs, i tillegg til forvirringen og stresset. Tankene mine er et virvar av et kaos, jeg må bare IKKE tenke på hvordan jeg ser ut eller hva jeg skal si. Ta det på spraket, ha is i magen Ida. Dette går bra. Pust i rolig. Sukk.

Dunk! Det dirrer i ruta.
Plutselig står en mann i sin beste alder på utsiden av vinduet vi sitter ved. Han smiler og ser ganske forbausa ut. Med seg har han en liten koffert. Jeg ser på Rønnaug, hun fniser og ser litt forbauset ut hun óg. For mannen som kommer inn og bort til bordet der vi sitter er Rolf! "Er dere her? Men så hyggelig da!" sier han "Kan jeg sette meg her?" Han har allerede satt seg.
"Jaaa, du kan vel det.." sier Rønnaug nølende. Jeg veksler blikk med henne, og vi kan ikke la være å bryte ut en fnisende latter begge to. Rolf ler og smiler som han pleier. "Så hva skjer da?" sier han.

Nå har jeg helt gitt opp å skjønne noe som helst. Dette er det merkeligste jeg har vært med på. Jeg ser fra Rønnaug til Rolf, fra Rolf til Rønnaug. De ler, jeg ler og jeg forstår absolutt ingen ting. Skal han sitte her NÅ?! Dette blir snart for mye for meg. Rønnaug svarer på spørsmålet til Rolf og forklarer hvorfor vi sitter der. Hun fniser. Jeg møter blikket hennes, møter blikket til Rolf. Nå rødmer jeg. Rolf smiler. "Men du Ida" sier han mens han plasserer handa si litt bestemt på låret mitt, "mens jeg nå har deg her...Du har ikke lyst på jobb i KOLON?"
Det blir stille før en latterbølge forløses fra de to i mitt selskap. Jeg ser fra den ene til den andre, og skjønner fortsatt absolutt ingen ting.

Ida